​​KUNSTHALLEN
Edgar Ballo 
WILD CARDS

 

​For mange år tilbake, i 1984, malte jeg et bilde som heter Oberammergau. 
Det ble satt på et lager hos noen venner på Tobøl i Eidskog sammen med andre malerier fra denne perioden, der har det stått siden, innpakka.
En gang i blant har jeg tenkt på dette maleriet: kunne det stilles ut igjen? Hvordan ville det ta seg ut sammen med nyere arbeider? Er det likevel en sammenheng mellom det jeg gjorde den gang og det jeg gjør i dag?
 
På ungdomsskolen på Linderud hadde jeg en lærer i kristendom som hadde opplevd pasjonsspillet i Oberammergau. Han fortalte om dette samtidig som han viste lysbilder. Det spilles hvert tiende år, dette på grunn av at en byllepest ikke kom til landsbyen en eller annen gang langt  tilbake i tid. I takknemlighet  til Gud bestemte landsbybeboerne seg for å utspille Jesu lidelseshistorie. De forskjellige rollene blir  utdelt lang tid i forveien, mennene som spiller må la hår og skjegg gro. Kanskje var det dette med håret som gjorde inntrykk på meg, jeg hadde jo også lyst på langt hår den gangen. Men uansett, jeg husket denne skoletimen.
 
Så i 1984 da malte jeg bildet, et fjellandskap i grå valører med noen barbiedukke- etterligninger stiftet fast på blindramma i overkant, da ramla det på plass: Nå har jeg malt Oberammergau.
 
På den måten har jeg jobba hele tiden, minner og tilfeldigheter ting, opplevelser, omstendigheter har dukka opp, og gjordt det som gjør at jeg setter igang.
Jeg kan gi mange eksempler på dette, om tilfeldighetene som ligger bak arbeidene mine. Til de tre  danserinnene hadde jeg først bare noen heksekoster jeg klipte av noen bjørker i hagen på Vega som jeg tok vare på. Jeg hadde ingen planer med  det. Etterat  jeg hadde begynt å arbeide med danserinnene skjønte jeg at de skulle ha heksekoster til 
 

​hoder. De blå linkjolene fant jeg hos Hodler i maleriet som heter Lied aus der Ferne.

​Huset til Jan Manntje fant jeg da jeg leste boka til Wolfgang Büscher “Tyskland en reise”. Jeg har vært inne i mange hus men dette er det fattigste av dem alle  enda jeg bare har sett det i eventyret om Jan Manntje. Stemmen,  er et snekkertelt vi bruke da vi panelte om huset på Langhus. Den første snøen, en biltur i kveldingen til Enebakkneset ved Øyern, som ikke ligger på Enebakksida, men motsatt slik at du ser over mot Enebakk. Det snødde ikke. Det la jeg til seinere. Arctic Blue, 21 september 2018 kl. 19.52, mobilkamerafotografi av kvelden som kom utenfor huset vårt. 
 
Men det må jo være ei linje i dette her, som gjør at noe fester seg og blir så viktig at du må gjøre noe med det, og er villig til å fullføre det. Mens andre ting veies for lette og krysses ut.
 
Til denne utstillingen i Trafo Kunsthall har jeg tenkt å sammestille arbeider som 
kanskje med engang  ikke ser ut til å passe sammen, men som selvfølgelig gjør det 
siden det er jeg som har lagd alle sammen.
 
Langhus den 14/2 – 2019.
Edgar Ballo

---

​KUBEN
Kjell Varvin
KOMBINERTE FRAGMENTER
​2018 - 2019

Kombinerte fragmenter er sammenstillinger av løse deler som har samlet seg opp gjennom årene, rester av skulpturer og forsøk som plutselig faller sammen i godt selskap med andre fragmenter og skaper nye muligheter i tre dimensjoner. Det er det jeg har holdt på med det siste halve året etter at jeg fikk tilbud om utstilling på Trafo. Det har vært ekstremt gøy å se nye ting utvikle seg i fri dressur med høy risiko for fiasko.

                                                                              ​- Kjell Varvin

---

PROSJEKTROMMET
Sidsel Palmstrøm
BASIS
​

​Ordet basis kommer fra gresk og betyr sokkel, grunnlag eller grunnvoll.
 
Ulike basis-definisjoner inngår i mange deler av matematikken, for eksempel i algebra, i funksjonsanalyse og i geometri og topografi. I arkitekturen kan basis forstås som fundament, et underlag for et byggverk, eller et forstykke på en søyle. 
 
Utgangspunktet for installasjonen i Prosjektrommet i Trafo Kunsthall er Sidsel Palmstrøms fascinasjon for tau. Tau framstilles på flere måter og er ikke en basis i seg selv, men danner grunnlag for en rekke funksjoner og aktiviteter. Det er vanskelig å forestille seg en verden uten tau. Tykke eller tynne, av kunst- eller naturfiber, håndlagde eller maskinslåtte, korte stumper og lange kveiler. Tau er et universalverktøy, en ting og et livsnødvendig redskap. Det er et grunnleggende hjelpemiddel, for å samle, sanke, trekke og dra, løfte, senke og frakte. Tau, rep og liner kan flettes til hengebroer eller danne grunnlaget for svingradiusen i en huske. Tau er nødvendig for å styre seil opp mot vinden på ferd over havet. Tau kan redde liv og ta liv. Tau angår oss personlig og på et kollektivt plan. Og slik har det vært lenge.

​- Et tau kan sees som en linje, en strek, der smidighet og formbarhet avhenger av tykkelsen, sier Palmstrøm. Disse 
linjene kan igjen krysses og kveiles så nye former oppstår. Installasjonen BASIS er laget til 
prosjektrommet på Trafo. To premisser ligger til grunn for arbeidet:
​Å ta i bruk den rause takhøyden og å arbeide med manila-tau som hovedmateriale. Det oppspente tauverket danner rom i rommet som igjen tegner skygger og skaper nye rom og overlappinger. Jeg har forsøkt å tegne med tau, lage linjespill og nettverk i håp om at et møte med det fysiske materialet og skyggene som dannes kan gi resonans og skape forbindelser til den enkelte, til våre imaginære rom og fortellinger.
 
Utstillingen er del av Sidsel Palmstrøms KUF-arbeid (kunstnerisk utvikling og forskning) ved Kunsthøgskolen i Oslo, hvor hun er førsteamanuensis ved avdeling Kunst & Håndverk.
 
 ​