Utstillingsperiode 12. januar - 24. februar 2019
|
Vannet er kompakt og kornete. Fargene går i spekteret fra blygrått til kloakkbrunt til algegrønt. Det er ikke noe innbydende vann, så langt fra Karibiens turkise vann vi kan komme. Samtidig gir det opakke vannet assosiasjoner til forurensing. I Levelling ser vi ulike fremmedelementer som tilfeldigvis flyter forbi i opptaksøyeblikket. Men også i Middelhavet har forsøplingen økt betydelig. Et slikt kompakt og ugjennomtrenglig vann er ikke bare ubehagelig å dykke ned i – det kan selvsagt også skjule ting og ukjente vesener.
I kunstverket ser vi tidvis en kropp som brutalt havner i vannet. Fallet fremstår ikke som det perfekte stupet eller dykket. Det bærer heller preg av det motsatte, av keitethet, eller et ubevisst og livløst klumpete fall. Kroppene faller uregelmessig og skaper store strøm- og luftdannelser. Dette er ikke bading. Skikkelsene viser ingen antydning til bevegelse under vann, de hverken svømmer eller beveger seg mot overflaten: De flyter urørlige inntil strømmene fører dem bort. I noen tilfeller synker kroppene videre helt ned i dypet. Hva som er årsaken til at disse menneskene havner i en ulevelig situasjon, blir ikke fortalt. Vår tids hendelser og eskalerende spenningsforløp kan indikere noen mulige, og til og med dramatiske begrunnelser. Det er opp til hver enkelt betrakter å trekke konklusjoner om årsaker og hva slags forhold som råder på overflaten. Levelling fyller hele fondveggen i 6 x 6 meters størrelse. Dette bryter med tradisjonell filmvisning hvor det er en begrenset og firkantet billedflate på veggen. I storsalen på Trafo Kunsthall vises en en total vannflate som fremstår som en stående, vertikal vegg av vann i enden av salen og ruver i en høyde langt over betrakteren. Betrakteren blir stående på gulvet i salen og se opp mot overflaten, slik at de også befinner seg tilsynelatende under vann. Stillheten og det romlige ekkoet fra betonggulv og tak, og utformingen av kunsthallen, kan gi en referanse til kirkerommet. Denne dramaturgien kan forsterke kroppenes tilstand i limbo ytterligere. Totalt sett gis betrakteren en kontemplativ, rytmisk og syklisk stille opplevelse. Lyset som kjemper seg gjennom den ruvende og kraftfullt dynamiske overflaten, er visuelt potent. Samtidig gir lystrålene ovenfra positiv energi og et håp om en utvei fra å være fanget i en lukket og klaustrofobisk kvelende situasjon. |
|
Jeg bearbeider dette husmotivet på ulike måter, i ulike teknikker. Selve husformen er forenklet til en grunnform som går igjen i de fleste arbeidene. Husformen representerer ideen om hjemmet generelt, og gir rom for individuelle tolkninger.
I prosessen har jeg latt meg inspirere av ulike billedfremstillinger av hus og bygninger, som arkitekttegninger, tekniske illustrasjoner og arkivtegninger. Mange av arbeidene er sammenstilt i serier. Dette henspiller på museumsmontre, på plansjer og popkunstens serielle fremstillinger. Teknikken er hovedsakelig akvarell, samt akryl på lerret og plate. |
|