Utstillingsperiode 12. januar - 24. februar 2019

---

Sven Påhlsson
LEVELLING

"Levelling at its maximum is like the stillness of death, where one can hear one's own heartbeat, a stillness like death, into which nothing can penetrate, in which everything sinks, powerless. One person can head a rebellion, but one person cannot head this leveling process, for that would make him a leader and he would avoid being leveled. Each individual can in his little circle participate in this leveling, but it is an abstract process, and leveling is abstraction conquering individuality."
— Søren Kierkegaard, The Present Age
​
Det finnes flere innfallsvinkler til kunstverket Levelling. Det handler blant annet om forhold som rommet over vann, og om rommet under vann og det klare skillet vannflaten utgjør mellom disse to verdenene. Det handler om menneskets manglende fysiske evner i vann, om vannets naturkrefter, livsbetingelse, utbredelse, klimaendringer, om forurenset hav som dumpingplass for gift, plast og annet søppel.
 
Spesielt fremstår rommet under overflaten som fremmedartet og fascinerende for oss mennesker. Til tross for at 70 prosent av klodens overflate består av vann, er den totale vannmengden liten på Jorden. Mennesket mangler vesentlig livsoppholdende funksjoner for å kunne oppholde seg i vann, ettersom vi ikke  har organer for å trekke oksygen fra vann som f.eks gjeller. Derfor er det å havne i vannet forbundet med stor risiko. 
 
Sven Påhlssons monumentale undervannsvideo fyller fondveggen i Trafo Kunsthall og gir publikum i det rektangulære, bassengformede rommet en særegen opplevelse. 
 
Lysstrålene som bryter vannflaten har en sterk visuell effekt som kan oppfattes sakralt eller religiøst siden lyset stråler ovenfra. Dette refererer til kjente kristne motiver med symbolikk av et overjordisk lys som stråler ned over oss. I kunstverket Levelling er lyset hverken lagt til manuelt under opptakene eller manipulert inn i etterarbeidet, men tatt opp slik det faktisk ser ut undenfra. Erfaringer fra nær-døden-opplevelser, som for eksempel ved drukning, forteller ofte om et sterkt hvitt lys som kommer mot en. Lyset treffer også bobler og tang og andre fremmedelementer som ved hjelp av ekstrem slow motion endrer karakter: overflatene fremstår forsølvet eller forkrommede. 
 
Levelling har en virtuell avspillingshastighet. Verket er laget med stort antall billedruter (frames). Dette er virtuelt ettersom den først består av tradisjonelt filmet slow motion på 250 bilder i sekundet fra de originale opptakene. Deretter er videoene bearbeidet med virtuell saktefilm hvor algoritmer trekker ut og legger til billedinformasjon med et resultat på hele 1000 bilder i sekundet. Likevel er ikke denne ekstreme slow motion helt ekte ettersom algoritmene må forutsi hva som ligger av bevegelser mellom originalbildene. Resultatet er stort sett riktig, men vil tegne opp bevegelser med noe avvik og en endring av virkeligheten. Endringene virker overbevisende, og skaper en visuell forstyrrelse som er med på å gi spenning og kvalitet til verket.

Foto: Jens Hamran

Vannet er kompakt og kornete. Fargene går i spekteret fra blygrått til kloakkbrunt til algegrønt. Det er ikke noe innbydende vann, så langt fra  Karibiens turkise vann vi kan komme.  Samtidig gir det opakke vannet assosiasjoner til forurensing. I Levelling ser vi ulike fremmedelementer som tilfeldigvis flyter forbi i opptaksøyeblikket. Men også i Middelhavet har forsøplingen økt betydelig. Et slikt kompakt og ugjennomtrenglig vann er ikke bare ubehagelig å dykke ned i – det kan selvsagt også skjule ting og ukjente vesener.
 
I kunstverket ser vi tidvis en kropp som brutalt havner i vannet. Fallet fremstår ikke som det perfekte stupet eller dykket. Det bærer heller preg av det motsatte, av keitethet, eller et ubevisst og livløst klumpete fall. Kroppene faller uregelmessig og skaper store strøm- og luftdannelser. Dette er ikke bading. Skikkelsene viser ingen antydning til bevegelse under vann, de hverken svømmer eller beveger seg mot overflaten: De flyter urørlige inntil strømmene fører dem bort. I noen tilfeller synker kroppene videre helt ned i dypet. Hva som er årsaken til at disse menneskene havner i en ulevelig situasjon, blir ikke fortalt. Vår tids hendelser og eskalerende spenningsforløp kan indikere noen mulige, og til og med dramatiske begrunnelser. Det er opp til hver enkelt betrakter å trekke konklusjoner om årsaker og hva slags forhold som råder på overflaten.
 
Levelling fyller hele fondveggen i 6 x 6 meters størrelse. Dette bryter med tradisjonell filmvisning hvor det er en begrenset og firkantet billedflate på veggen. I storsalen på Trafo Kunsthall vises en en total vannflate som fremstår som en stående, vertikal vegg av vann i enden av salen og ruver i en høyde langt over betrakteren. Betrakteren blir stående på gulvet i salen og se opp mot overflaten, slik at de også befinner seg tilsynelatende under vann.
Stillheten og det romlige ekkoet fra betonggulv og tak, og utformingen av kunsthallen, kan gi en referanse til kirkerommet. Denne dramaturgien kan forsterke kroppenes tilstand i limbo ytterligere.
Totalt sett gis betrakteren en kontemplativ, rytmisk og syklisk stille opplevelse. Lyset som kjemper seg gjennom den ruvende og kraftfullt dynamiske overflaten, er visuelt potent. Samtidig gir lystrålene ovenfra positiv energi og et håp om en utvei fra å være fanget i en lukket og klaustrofobisk kvelende situasjon. 

---

​Ingvar Gundersen
HJEMMET

​




Hvem var vi, om vi ikke kom fra et sted, noe vi kunne kalle et hjem?
Hva betyr det å ha et hjem?
​Hva betyr det å ikke ha et hjem, å miste    sitt sted?
Hvor mange sanger handler ikke om å lengte hjem?
 
Arkitekten Christian Norberg-Schulz utformet – med base i fenomenologien – en teori om ”Genius loci”, stedets ånd. Her hevder han at stedet og arkitekturen ikke bare er nøytrale steder og fysiske objekter, men at de i stor grad former vår kulturelle og psykologiske identitet. 
 
Hjemmet er et begrep som kanskje sammenfatter stedet og huset, en grunnleggende institusjon i livene våre. Hjemmet er omdreiningspunkt for det vi gjør, for våre følelser, for forståelsen av hvem vi er og hva vi blir, det å vite hvor en kommer fra. Hjemmet, ikke bare som ide, men noe konkret, et sted, et hus, noen rom, et område eller plass i ei bygd eller en by. Min hjemplass, sier vi. Men hjemmet kan også være et tvetydig begrep og representere både trygghet og utrygghet. I en tid preget av rotløshet, flytting, migrasjon, eksil og flukt, blir spørsmålet om identitet brennbart: Hvor er hjemme?

Slike tema danner den idemessige bakgrunn for for dette prosjektet. Jeg har tatt utgangspunkt i et foto av mitt eget barndomshjem, en typisk norsk enebolig fra 1930-tallet. Huset er for lengst revet for å gi plass til et veikryss og et kjøpesenter.
 

Foto: Jens Hamran

Jeg bearbeider dette husmotivet på ulike måter, i ulike teknikker. Selve husformen er forenklet til en grunnform som går igjen i de fleste arbeidene. Husformen representerer ideen om hjemmet generelt, og gir rom for individuelle tolkninger.
 
I prosessen har jeg latt meg inspirere av ulike billedfremstillinger av hus og bygninger, som arkitekttegninger, tekniske illustrasjoner og arkivtegninger. Mange av arbeidene er sammenstilt i serier. Dette henspiller på museumsmontre, på plansjer og popkunstens serielle fremstillinger.
 
Teknikken er hovedsakelig akvarell, samt akryl på lerret og plate.
​

---

​Marthe Minde
TRAPPENE HEIME

​
Med tråden som reiskap forsøkjer eg å føra i penn ei tekstil heimstaddikting. På leit etter urørte råvarer søkjer eg meg mot minnerik nærnatur. Der røskar eg røter frå rotvelter, fiskar opp tare frå havet og gjev det bruksrett som tråd. Vidare spinn eg ull frå naboen sine sauer og sankar plantefargar på gamle familiegardar. Materiala tek eg med meg inn i den manuelle vevgogna, som vert smeltedigel og årestad.

​Vevkunnskapen er handlingsboren arv, og gjennom lerretsbinding i fleirlagsvev rekonstruerer eg kvardagskulisser frå min eigen barndomsheim. Ut frå eigne talsystem for utrekning og konstruksjon formar eg todimensjonale skisser, før eg vev fram dørstokken og trappene heime. Med geometrisk skorne trefjøler og eit vandrande varplag pressar eg veven forbi si inste grind, forbi mengda mogelege skaft og forbi fastsett form. Inspirert av Frida Hansen sin transparente teknikk isolerer eg ein romleg konstruksjon blant lause varptrådar, og lèt det vovne objektet henga i sitt eige opphav. Med lyriske tekstar ankrar eg arbeidet i geografiske festepunkt og livsrøynsler frå opptrakka terreng. Gjennom det heile renn raude trådar frå Chiharu Shiota, Olav H. Hauge og Hildur Bjarnadóttir. Att står mørklagde kvardagskvede grunnfesta i tankar om tilhøyrsle, tapserfaringar og verde.
 
Marthe Minde (f. 1984) bur og arbeider i Arna, Hordaland. Våren 2018 fullførte ho ein mastergrad i medium- og materialbasert kunst på Kunsthøgskulen i Oslo. I Prosjektrommet i Trafo Kunsthall syner ho det 2­-årige masterprosjektet sitt Trappene heime. For arbeidet vann ho Norske Kunsthåndverkeres studentpris i Oslo.
 
Utstillinga er støtta av Kulturfondet og Regionale prosjektmidlar for visuell kunst.

Foto: Jens Hamran