VISKNINGAR OCH ROP

Utstilling 3. mars - 15. april 2018:

VISKNINGAR OCH ROP
NY SVENSK FIGURASJON

Mamma Andersson, Anna Bjerger, Niklas Eneblom, Sara-Vide Ericson,
Carl Hammoud, Richard Johansson, Susanne Johansson, Johanna Karlsson

Viskningar och rop er en gruppeutstilling med svensk samtidskunst. Åtte kunstnere født på 60, 70 og 80-tallet representerer her et figurativt formspråk som har blitt viet stor oppmerksomhet både i Sverige og internasjonalt. Tittelen Viskningar och rop er hentet fra Ingmar Bergmans film fra 1972, og setter tonen for utstillingen. Mellom disse kunstnerne finnes et sterkt slektskap, men også avgjørende forskjeller i tilnærmingen. Her finnes både den følsomme hviskingen, og de kraftfulle ropene.

Det filmatiske er en fellesnevner for flere av verkene. Noen har spesifikke koblinger, andre er preget av frosne øyeblikk fra en større sammenheng. Forventningen om at noe kommer til å skje, eller den plutselige roen etter en dramatisk hendelse. Carl Hammoud (1976) og Mamma Andersson (1962) skildrer stillheten i et landskap preget av menneskelig fravær. Andersson er mer ekspressiv og følelsesladd, mens Hammoud er innadvendt og metodisk. En avventende ødselhet dukker opp i Niklas Enebloms (1964) malerier som nærmer seg mennesket og det private. Her fins en relasjon til fotografi, regissert eller funnet, brukt som forelegg eller som inspirasjon. Susanne Johanssons (1969) verk befinner seg på den tynne grensen mellom vårt indre landskap og møtet med det ytre. Hun tar utgangspunkt bl.a. i egne fotografier av antikke skulpturer, som får nytt liv gjennom maleriet

Anna Bjerger (1973) bruker anonyme og kasserte bilder, som hun gjør til sine i atelieret. I dette kretsløpet finnes en sterk tro på maleriets muligheter og egenart. For Sara-Vide Ericson (1983) er selve fotograferingen en viktig del av den kreative prosessen. Hennes dramatiske scener iscenesettes og dokumenteres før de til slutt blir malt.
Richard Johanssons (1966) bisarre portrett- og kulissepregede scener er inspirert av amerikansk film og kultur, samtidig som de viser et speilbilde av svensk nåtid. Johanna Karlsson (1968) er den eneste som arbeider tredimensjonalt i utstillingen. I sine detaljrike rekonstruksjoner av natur, får minnene et fysisk nærvær, og på en måte sluttes sirkelen mellom hennes skulpturer og detaljene i Mamma Anderssons landskap.

Til tross for at de enkelte kunstnerne ikke konkret har latt seg påvirke av Ingmar Bergman, så dukker han ofte opp som en referanse når svensk kunst vises utenlands: Bergmans ånd hjemsøker svensk kulturliv enten de vil eller ei. Vi ser det i skildringene av psykologiske stemninger, fascinasjonen for lys, interessen for mørket, og øyet for det eksistensielle i hverdagens trivialiteter. Kanskje er det ikke bare ”bergmansk” – men rett og slett svensk.